Gro i Bergen

Hei til deg som har forvillet(?) deg hit. Som du ser er det lenge siden jeg har oppdatert. Kommer sterkere tilbake … – på et eller annet tidspunkt.

Kanskje lese litt mindre sladdertøysetull på nettet? Jeg vet det er fryktelig å bruke tid på slikt vas, men når BT, VG, BBC, CNN og “alle andre” følger Britney Spears, er det lett å la seg rive med. Og før man vet ordet av det, er man fast leser hos sladderkongen Perez Hilton. Akk, hvilket forfall! Lover å lese noen sider skikkelig litteratur i løpet av helgen for å balansere hjernen. Men stakkars, stakkars, gale Britney …

Jeg skal aldri, aldri, aldri kjøpe PC igjen.

Etter utallige oppfordringer fra min(e) leser(e), blir jeg vel nødt til å skrive noen nye ord. Sant å si har jeg gått på en real bloggsmell (er det forresten et gangbart norsk ord?). Har skjønt at en blogg for det første bør ha en relativt klart profil for å ha noen funksjon (les: bli lest). For det andre er det jo svært viktig med hyppige oppdateringer. Vel, jeg svikter altså på begge punkter. Her følger dermed et “nødinnlegg”, og jeg er nødt til å jukse litt. Kjører på med en sak fra Grimstad Adressetidende, eller “Grimstadposten” som min kjære samboer kaller den lille avisen som dumper ned i postkassa tre dager i uka.

NB! Det er viktig å understreke at saken overhodet ikke ble presentert som en nyhet i den aktuelle utgaven av avisen. I stedet snakker vi om en notis på siste side under vignetten “Litt av hvert”, en slags samling av underfundige saker rapportert inn fra distriktet. Forsiden av samme avis, datert 23. juni 2007, var viet viktigere saker som “100 år med boller”, “Frøavlere i Landvik” og “Flau på byens vegne” (om frykten for at Kortfilmfestivalen skal flytte til en annen by fordi Grimstads kafeer ikke er åpne søndag formiddag). Nok digresjoner – her er “kosesaken” fra sistesiden:

“Kreft

En grimstadkvinne var i går i lagerutsalget på brygga og kjøpte leker. Ved inngangen lå det i en kurv noen flettede snorer til armbånd.
- Jenta i butikken sa at snorene var gratis fordi de hadde fått melding om at de er kreftfremkallende når den som har dem på seg hadde feber.
- Men da bør de vel heller fjerne dem, spør vår hjemmelskvinne.”

Dermed er min(e) leser(e) advart dersom de/hun har planlagt en handletur til Grimstad i sommer.

Jeg blir mer og mer overbevist om at Facebook er et slags sosialt eksperiment. Etter to døgn i dette opplegget, har jeg noen sitater fra mitt eget hode og andres …:

- “Får den som får flest venner en premie?” (min samboer som nekter å være med)

- “Det er akkurat som om jeg er med i Sims!” (en venninne skrev det – andre har vært inne på det samme)

- “Når Isbjørnen Knut kommer på Facebook skal jeg vurdere det igjen” (skrev nok en venn som ikke vil på Facebook. PS! Knut har minst to profiler på Facebook, men jeg måtte visst bevise at isbjørnungen oppdaterer på egen hånd).

- “Når kommer jeg til å tørre å sette foten ned for en friend-request” (meg)

- “Hvor lenge er det til noen sier nei til å være min Facebook-venn? Og hvordan vil jeg reagere på det?” (meg)

- “Når går vi alle lei?” (meg …)

Opprinnelig et notat til min profil på Facebook, men legger det også ut her til glede (?) for de av mine venner som standhaftig boikotter “den nye greia”.

Har i dag opprettet en slags profil på Facebook. Måtte jo det, liksom. Ble jo invitert med av en venninne. Man er da høflig …?!

Nå er jeg bare forvirret: Hva har jeg på Facebook å gjøre? Hva har Facebook som ikke sms-er, telefonsamtaler, blogger, messenger og helt vanlige samtaler, ansikt til ansikt, kan fikse for meg?

Tidligere har jeg meldt meg inn i diverse opplegg, og har jo allerede mistet kontrollen: Jeg har en blogg jeg knapt klarer å oppdatere (for mine 3-4 månedtlige lesere). I tillegg er det mulig det ligger en profil om meg på Spray. Finnes forresten Spray fortsatt? Ser ikke sånn ut … Puh!

Jeg mener jeg har registrert meg, av en eller annen grunn, hos Dagbladet. Var det dette opplegget? Husker ikke. Nå kom på at jeg også ble lurt med på noe som heter StumbleUpon. Et program kjøres samtidig med nettleseren slik at “medlemmene” kan anbefale sider til hverandre. Tror det var lite spennende og litt slitsomt. Dessuten husker jeg ikke passordet.

Oi, jeg tror kanskje jeg har en Flickr-konto også. Hva er i så fall brukernavnet mitt? Og hva slags bilder ligger egentlig der ute? Argh, der kom jeg på at jeg en gang ble invitert med i det såkalte hi5-nettverket. Ikke hørt om det? Ikke jeg heller – verken før eller siden den kvelden jeg forsøkte å fylle inn noe i et teit skjema på nett. Husker ikke om jeg fullførte og faktisk ble medlem … Grøss!

En kollega på jobben har “tagget” alle sine venner. Var visst et uhell å be alle på kontaktlista melde seg inn i Tagged.com som omtales som “ … the premier teen social networking destination on the web”. Jeg sa nei til å bli tagget, men har altså gitt etter for Facebook. Tror jeg.

Det er visst veldig “viktig” dette. Veldig mange er med, som Jill Walker har en skrevet en del om (og burde ha peiling på). Men likevel, kjære mine 3-4 lesere: Hvorfor Facebook? Må jeg?

Slutt på moroa.

Jeg tror ikke jeg har blitt lurt den 1. april etter at pappa ropte “Det er en løve i hagen!”. Da var jeg vel cirka fem år gammel. Men hadde jeg jobba ved UiB for to år siden, ville jeg kanskje gått fem på denne spøken (?) – allerede legendarisk, i alle fall min favorittaprilsnarr så langt.

Utsikt fra EISCAT, tidlig ettermiddag, tirsdag 20.03.

Håper på det første. Reiser hit på mandag.